"Nå kan jeg leve det aktive livet jeg trives så godt med"
- Til sommeren skal jeg gjenoppta joggingen, forteller Anne entusiastisk. Etter å ha gått en stund med stikkende smerter i hofta, oppsøkte hun fastlegen sin, som sa at hun nok dessverre måtte legge løpinga på hylla. Det nektet den aktive 57-åringen å gå med på og tok saken i egne hender. Rett før jul i fjor fikk hun satt inn en kunstig hofte på Aleris Sykehus Frogner. Når jeg møter henne et par måneder senere er hun allerede i full gang med turer, skigåing og styrketrening.
Det er lite som tyder på at kvinnen som beveger seg trygt og stødig bortover gangen fikk satt inn en kunstig hofte for bare noen måneder siden. Hun er ivrig etter å fortelle om alt hun allerede får til av aktiviteter.
- Jeg turte ikke å si til ortopeden som opererte meg at jeg hadde vært på ski før jeg visste hvordan røntgenbildene så ut. Jeg var litt redd for at det egentlig ikke var "lov" så kort tid etter operasjonen. Men heldigvis var bildene bra, så da innrømmet jeg skigåingen, smiler hun lurt.
Plagene startet våren 2013, da hun kjente at det stakk i hoften på trening. - Jeg liker å holde meg i form, så jeg løper en del, trener litt styrke, sykler og går på ski. Jeg tenkte først at plagene sikkert ville gå over av seg selv, men dessverre ble det bare verre og verre, forklarer Anne.
I 2014 oppsøkte hun fastlegen sin, og det ble konstatert artrose og forkalkninger i hoften. Anbefalingen fra fastlegen var klar: - Slutt og løp. Det er dessverre ikke noe annet å gjøre, sånn er det bare, du er for ung til å opereres.
For den aktive kvinnen i midten av 50-årene var dette en svært nedbrytende beskjed å få, men hun gjorde som legen sa. Hun slet lenge med smerter, særlig på nattestid, noe som gikk utover søvnen. Hun forteller at hun haltet og hadde problemer med å gå i trapper.
- Det var jo ikke sånn jeg skulle ha det: Jeg skal være i form, jeg. Jeg skal stå på ski når jeg er 70-80 år, det er mitt mål. Man kan ikke komme til meg å si at jeg ikke skal få løpe lenger, at jeg bare må vente og se hva som skjer.
Sommeren 2016 oppsøkte hun fastlegen på nytt. Da hadde hun lest en del om hofteproteser på nettet, blant annet om den metoden som benyttes på Aleris, såkalt mini-invasiv teknikk med fremre tilgang.
- Jeg ba fastlegen om å få en henvisning til spesialist, men fikk beskjed om at jeg først måtte gå til fysioterapi i to måneder for å se om det hjalp. Jeg var jo greit trent i utgangspunktet og følte ikke de to månedene gjorde så stor forskjell, men jeg gjorde som legen sa. Etter de to månedene fikk jeg endelig henvisningen, og ble sendt til Aleris via helseforsikringen jeg har på jobben. Jeg visste ikke at de hadde avtale med Aleris, men ble veldig glad for det, for det var dit jeg ville.
Da rullet ballen veldig fort. Anne fikk time til konsultasjon ved Aleris Sykehus Frogner noen dager senere.
– Jeg hadde et veldig godt møte med kirurgen. Han forklarte fremgangsmåten på en god og enkel måte. Da jeg hadde fått all informasjon, var jeg ikke i tvil ett sekund, dette ville jeg gjennomføre, forteller Anne bestemt.
I desember 2016 ble Anne operert. Bortsett fra litt kvalme, opplevde hun ingen smerter etter operasjonen, og var oppe og gikk allerede etter tre timer.
- Jeg fikk tilbud om hjelp av de kjempesøte jentene som jobbet på avdelingen der, men det var jo ikke nødvendig: Jeg fikk til alt selv. Jeg fikk litt trening med krykker og trappegåing sammen med en fysioterapeut før jeg dro hjem to dager etter operasjonen. Fire uker senere var jeg på min første skitur, og de har det blitt flere av. Det kjennes litt ømt og dødt ut i musklene, men dette er visst helt vanlig og kommer til å forsvinne, forklarer hun.
Nå går hun turer og trener styrke, og hun har avtalt med kirurgen at hun kan starte å jogge igjen til sommeren.
- Jeg er veldig fornøyd med at jeg tok operasjonen. Jeg tror det var en stor fordel at jeg var godt trent i utgangspunktet. Det gjorde nok at musklene kom fortere til hektene igjen. All ære til kirurgen, og ikke minst hele teamet på operasjon og oppvåkning. Nå er jeg tilbake til det livet jeg ønsker å leve, avslutter hun.
Pasienten har samtykket til at hans/hennes erfaringer hos oss gjengis her. Teksten er godkjent av pasienten selv.