Har du et barn som vegrer seg for å gå på skolen?
Statistikk viser at det til enhver tid er 1-4 prosent av barn og unge som sliter med skolevegring. – Det er hjelp å få! Tiltak bør settes i gang så tidlig som mulig, forklarer Stine Marie Ferd, samtaleterapeut hos Aleris.
Det finnes ulike grader av skolevegring. Noen sliter med å dra dit på morgenkvisten, men kommer seg til slutt av gårde. Andre blir værende hjemme i lange perioder, kanskje til og med flere år. Det er ikke nødvendigvis skolevegring selv om et barn har mye fravær. Det er en del kriterier som skal til for å havne i den kategorien. Eksempler på kriterier er blant annet at eleven har vært hjemme mer enn 25 prosent av skoletiden de siste to ukene, eller har opplevd så store vansker med å gå på skolen i minst to uker at det har påvirket barnets og familiens hverdag i stor grad. Et annet kriterium er at de stort sett er hjemme istedenfor på skolen, og at foreldrene vet om dette.
–Barn trenger, og har dessuten rett til, å gå på skolen. Både faglig og sosialt sett er det svært uheldig om barnet over tid ikke går på skolen, forklarer samtaleterapeuten i Aleris. Å ikke gå på skolen kan være ødeleggende både på kort og lang sikt. Barna kan falle ut av både det faglige og det sosiale, og jo lenger tid som går, desto høyere blir gjerne terskelen for å komme seg tilbake igjen. Forskning tyder på at de som sliter med skolevegring i større grad vil ha problemer i arbeidslivet som voksne, har lavere utdanning og rapporterer lavere livskvalitet.
–Har du et barn som ikke vil på skolen, og dette vedvarer over tid, er det viktig å ta tak i problemet før det får anledning til å vokse seg større, understreker Stine Marie Ferd.
Hvorfor vil ikke barnet mitt gå på skolen?
Det er ulike grunner til hvorfor barn og unge ikke vil gå på skolen. Noen ganger er det risikofaktorer på skolen, f.eks. en problematisk relasjon med lærer, mobbing, overganger mellom skoler eller uidentifiserte lærevansker. Andre årsaker kan være knyttet til forhold hjemme, f.eks. endret familiestruktur, foreldre med psykiske vansker eller foreldre som er veldig overbeskyttende ovenfor barnet. Det kan også handle om forhold hos barnet/ungdommen, slik som sosial angst, nedstemthet, lav selvtillit og dårlig problemløsningsevne. For å finne en løsning krever det ofte at man jobber med alle de tre faktorene. Det er ikke uvanlig at det som utløser skolevegringen, ikke nødvendigvis er det som opprettholder den.
-Det er viktig å sørge for at ikke hjemmet blir en konkurrent til skolen. Det må ikke være så hyggelig hjemme at man foretrekker å være der hele dagen. Etter korona erfarer vi at en del har blitt godt vant med et roligere tempo hjemme, både barn og voksne. Det er jo litt tidlig å si, men jeg blir ikke overrasket hvis antall skolevegrere har hatt en økning etter en lang periode med hjemmeskole i kosebuksa og litt friere tøyler til hvordan man legger opp dagene, sier Stine Marie Ferd.
Hva kan vi gjøre?
– Dette er en fortvilet situasjon å stå i som forelder, og det er ikke alltid åpenbart hva som er løsningen, forklarer den kognitive terapeuten. Hun har møtt mange familier med denne utfordringen, og selv om hvert enkelt tilfelle krever tilpassede råd, har hun noen generelle anbefalinger som vil gjelde for de fleste:
- Ta tak i problemet med én gang. Finn ut hvorfor barnet ditt ikke vil på skolen. Hvis barnet selv ikke sier noe, hør med læreren om de har lagt merke til noe spesielt. Mange skolevegrere skylder på vondt i hodet eller vondt i magen; du skal selvsagt få utelukket at det faktisk er noe fysisk som plager barnet.
- Foreldre og den unge må gå i dialog med skolen og eventuelt hjelpetjeneste for å lage en plan med mål om å få den unge tilbake på skolen. Det er vesentlig at den det gjelder er med i å utvikle planen. Noen familier jeg har hatt kontakt med har for eksempel hatt god effekt av å bli enige med skolen om at barnet får lov til å sitte de første ti minuttene av skoledagen med noe de finner lystbetont, f.eks. lese en tegneserie eller sitte å tegne, slik at de får en myk start, og vet at de kommer til noe de liker.
- Gjør det å være hjemme til et lite attraktivt valg for den håpefulle, f.eks. ved å si at de ikke får lov til å se på tv eller spille data.
- For ikke å miste alle sosial kontakt er det viktig at du oppmuntrer barnet til å møte venner og delta på fritidsaktiviteter. Å føle at man fortsatt er «med», og ikke faller helt utenfor, kan gjøre veien tilbake til skolehverdagen enklere for skolevegrere.
Viktig også å støtte foreldrene
– Alle foreldre vil det beste for barna sine, men det er ikke alltid det som virker som en god løsning der og da lønner seg på sikt. Man ønsker jo å beskytte barna sine mot det som er vondt, samtidig som det er i barnets interesse å gå på skolen for å lære og treffe venner. Det finnes jo ingen fasit her; alle barn og familier er ulike. Hvis foreldrene er uenige om hvordan de skal håndtere barnets skolevegring, kan dette skape gnisninger i deres parforhold, noe som kan gjøre en vanskelig situasjon enda mer komplisert. Jeg har hatt flere foreldrepar på døra som har hatt et behov for å lufte frustrasjon og tanker, og få hjelp til å finne en felles forståelse for hva som skjer og hva de bør gjøre. Noen har allerede tatt grep, og ønsker mer å få en slags bekreftelse på at de tenker og handler på rett måte. Det er en klar fordel for barnet dersom foreldrene er samstemte og dermed konsekvente i hvordan de håndterer skolevegringen, avslutter Stine Marie Ferd.